Halden er et lite stykke Norge i miniatyr, en sammensatt populasjon med mennesker. Likevel er vi stort sett sammen med folk som likner oss sjøl. Naturlige samlingssteder finnes nesten ikke lenger. Dette har gjort det mye vanskeligere for folk utenfra å komme innenfor.
Aktiviteter der alle samfunnslag blendes kan finne sted på løkka der det sparkes ball eller på samfunnshuset, men når ingen lenger sparker ball på løkka eller når samfunnshuset legges ned, hvor samles vi da? Akkurat her ligger kjernen i mitt engasjement i Fargespill, nemlig å få forskjellige folk til å møtes og bli kjent gjennom kulturutveksling, uten å måtte gi avkall på sin kultur og sin identitet for å være en del av felleskapet. For hva gjør man hvis man ikke føler seg hjemme og ikke finner tilhørighet noe sted? Jo, man havner på utsiden og blir opptatt av å lete etter andre som har falt på utsiden. Det kommer det sjeldent noe godt ut av…
Å være ny
Selv flyttet jeg som 9-åring fra Akershus til Østfold, nærmere bestemt Fredrikstad. Og selv om det ikke er en lang reise målt i avstand, var det likevel som å komme til en ny verden med nye kulturelle koder som det hastet å lære seg. På Gressvik var det null aksept for å være annerledes. Det at jeg snakket annerledes og oppførte meg annerledes ble veldig tydelig i den lille og gjennomsiktige rekkehusgaten vi bosatte oss i. Det at jeg var ny ga de andre barna en sterk posisjon, en makt, nettopp fordi jeg var avhengig av deres aksept. For å unngå å bli fryst ut gikk jeg inn for å bli lik de andre. På én uke lærte jeg å snakke østfolddialekt med tjukk L og riktig slang, og la meg til en tøffere væremåte.
Jeg skulle for alt i verden ikke bli betraktet som et offer. Jeg fikk venner fra kanskje ikke akkurat stjernelaget, men de var herlige, viltre, morsomme og gærne, men også sårbare, som meg. Vi fant på mye tull for å hevde oss, og for bøte på all uroen vi hadde inne i oss både nasket vi, mobbet vi og drev på med hærverk. Når jeg ser tilbake på disse årene tenker jeg at det vi hadde til felles var at vi ikke hadde funnet oss ordentlig til rette, vi var usikre og manglet selvtillit. Vi hadde et savn etter å bli sett og hørt og få anerkjennelse for hvem vi var, men vi manglet verktøyene for å få dette til.
Jeg ble ikke så lenge i Fredrikstad. Vi flyttet til Halden noen år senere, og heldigvis for det. I Halden møtte jeg et yrende og inkluderende kulturliv som la til rette for at jeg kunne bruke ressursene mine. For første gang fikk jeg oppleve å være en del av noe større, føle meg betydningsfull og være en viktig brikke i et felleskap. Jeg fikk oppleve mestring, jeg fikk selvtillit og fremtidstro og ble bedre rustet til å mestre andre og mer krevende sider av livet.
Hvem sitt ansvar?
Det kloke afrikanske uttrykket «Det skal en landsby til for å oppdra et barn» står i sterk kontrast til dagens liberalistiske retorikk som går ut på at barna er foreldrenes ansvar alene, og alle er sin egen lykkes smed. Slike holdninger skaper ikke gode oppvekstvilkår, men styrker derimot forskjeller og skaper større sosiale skiller som i ytterste konsekvens fører til utenforskap i form av rus, kriminalitet og radikalisering.
Ordtaket sier noe om at det er vi som omverden som bestemmer om det skal gå bra eller dårlig med folk. Jeg har ikke et entydig svar på hvorfor to av barndomsvennene mine fra Gressvik døde av overdose, heller ikke hvorfor syv gutter noen kilometer unna vervet seg til IS for å krige i Syria. Men jeg er overbevist om at det har noe med oss som samfunn og våre holdninger til hverandre å gjøre. I et demokratisk samfunn har vi alle et ansvar for at alle skal bli sett, hørt og inkludert.
Jeg mener det ligger et uforløst potensiale i å styrke det sterkeste leddet, utstyre de heldige ressursterke barna med en evne til å se den svake og invitere dem inn. Jeg har selv sett det i Fargespillgruppen at den jenta alle ser opp til har vinket på den nye usikre gutten i hjørnet og invitert han inn i gruppen. Disse invitasjonene er verdifulle diamanter som funkler inn i fremtiden og kan ha stor betydning for andres liv. På mange måter er det vi, folk flest som bestemmer om det skal gå godt eller dårlig med folk. Det er rett og slett opp til oss.
Hvorfor Fargespill?
Kunsten byr på muligheter fordi den er ressurssøkende i sitt vesen. Den er ikke ute etter å avdekke folks feil eller mangler, den er heller ikke ute etter primært å hjelpe, men tvert i mot få ut det uforløste potensialet som bor i utøveren. Slik er kunstlivet en arena som fjerner offerroller og skaper likeverd, noe som er en forutsetning for alle gode samliv.
Så svaret på spørsmålet hvorfor jeg brenner så sterkt for mitt arbeid med Fargespill? Jo, det er nok fordi jeg har fått føle så sterkt hvor viktig en varm velkomst er, en sånn velkomst jeg fikk i Halden for 20 år siden. Den varmen og rausheten jeg ble møtt med den gangen lever jeg på ennå, og den skal jeg gi videre til andre som trenger den. Jeg skylder dem det.
Kommentarer