Førsteklasses teaterhåndverk

Hva koster valgene vi tar her i livet, og går det i det hele tatt an å sette en endelig prislapp på et levd liv? Riksteatret leverte en gripende teaterforestilling om livsvalg, verdi, plikt og skam i kultursalen i går. 

Kammerspillet «Prisen» er et realt, ibsensk familiedrama i to akter. I sentrum for handlingen står to brødre som ikke har truffet hverandre på seksten år. Hvorfor? Håhå, det skal vanskelig la seg gjøre å oppsummere med et par setninger. Her er så mange skjeletter i skapene at det ville tatt timesvis å få orden på alle beinrestene. Og skap er det også mange av, skapene er faktisk selv sentrale i handlingen. Men faktum er at den ene broren tok seg jobb som politimann for å forsørge faren etter hans konkurs, mens den andre stakk fra familieforpliktelsene, tok utdannelse og ble en en vellykket og rik lege.

Handlingen er lagt til loftet i en gammel bygård, fylt av møbler fra et langt, levd liv. Støvet formelig står i lufta når Victor (Kim Haugen) entrer loftet for å treffe møbelforhandler Gregory Solomon (Helge Jordal) og få en prisvurdering på foreldrenes gamle møbler. Dette haster, for bygården skal rives og møblene må ut. Broren Walter (Per Frisch) lurer i kulissene. Alle i salen som er kjent med Prisen vet jo at Walter snart kommer, og gjennom hele første akt bygger spenningen seg elegant opp mot dennes ankomst.

Victor (Kim Haugen) og Gregory Solomon (Helge Jordal) forhandler om prisen for møblene på loftet. Foto: L-P Lorentz/Riksteatret.

Vi rekker å bli godt kjent med den resignerte politimannen Victor, hans overfladiske kone og den småslue og vittige møbelforhandleren Solomon før Walter ankommer det støvete loftet. Og når han først entrer rommet, er det med et forløsende pang, til tonene av Jimi Hendrix’ All Along The Watchtower.  «There must be some kind of way outta here». Oppgjørets time er kommen, og første akt er over.

Et usedvanlig lyttende og oppmerksomt publikum ble vitne til et mesterlig stykke teaterhåndtverk i kultursalen i går. Kim Haugen leverer en sterk og gripende rolletolkning av en livstrøtt mann, med bitterheten over hvordan livet ble ulmende under overflaten. Bitterheten er i stor grad rettet mot broren Walter, og ikke mot faren, som kanskje har vel så mye ansvar for Victors situasjon.

Iren Reppen er svært overbevisende som den draktkledde, materialistiske og litt usympatiske kona Esther, som håper at ektemannen snart skal leve opp til de forventninger hun hadde til ham da hun gikk inn i ekteskapet. Hun hadde nok helst sett at Victor besørget både materielle goder og status for familien, men sånn ble det aldri.

Helge Jordal er i storform på scenen i kultursalen som den jødiske møbelforhandleren Solomon. Foto: L-P Lorentz/Riksteatret.

Per Frischs brilliante Walter er vekselvis ydmyk og arrogant, han går ned på kne for å forsones med sin bror, og prøver desperat å kjøpe seg ut av skammen. Men Victor evner ikke å ta imot. Mellom brødrene, Esther, og de gamle møblene på loftet svinser Solomon, med dollartegn i øynene og livsvisdom til overs. Dette er Jordal i storform, man skulle nesten tro rollen var skrevet med ham i tankene. Han gestalter den evig forhandlende og kalkulerende jøden Solomon slik bare en sann veteran som Jordal kan.

Hele handlingen foregår på dette overmøblerte loftsrommet. Her er ingen sceneskifter, ingen dramatiske lyd- eller lyseffekter. Foruten tidligere nevnte Hendrix-låt består lydsporene av forsiktig regn på lofttak, lavmælt kurring fra noen duer og lyden av raske rotteføtter som løper over tregulv. Dramatikken ligger allikevel tjukk over scenegulvet. Etter hvert som andre akt skrider frem trekkes det ene skjelettet etter det andre ut av støvete skap og kommoder på loftet, på ekte ibsensk vis. Det formelig skrangler i beinrester! Og midt på loftet står farens gamle lenestol, som et sykelig sentrum for hele dramaet. Hovedpersonen, og navet i familiedramaet, er død for lenge siden, men lenestolen står der og krever sin plass mellom brødrene.

Victor og Walters far er død, men til stede. Foto: L-P Lorentz/Riksteatret.

-Det er veldig gøy å sette opp Prisen, sier Kim Haugen backstage etter stykket, det er jo ikke det mest kjente stykket til Arthur Miller. De fleste forbinder jo Miller med stykker som En handelsreisendes død og Alle mine sønner for eksempel. Men Prisen er så gjenkjennelig, de fleste kan relatere til dette. Ja, handlingen foregår på et loft i Amerika i 1968, men det dreier seg i all hovedsak om relasjonen mellom to brødre, og på den måten er stykket tidløst .

Gikk du glipp av Prisen? Etter påske byr sjansen seg igjen, men denne gangen i Fredrikstad, nærmere bestemt i den Blå Grotte torsdag 5. april.

Kim Haugen, Helge Jordal, Per Frisch og Iren Reppen backstage etter forestillingen.

Regi for Prisen har Kjetil Bang-Hansen. Scenografien er ved John-Kristian Alsaker, og lysdesign ved Øyvind Wangensteen.

Kommentarer

kommentarer