Kan han si: bli

I høst ga Vilde Heggem ut sin første roman, kan han si: bli.

Vilde Heggems fjerde bok ble en roman. Tidligere har hun gitt ut diktsamlingene akkurat her er det det verker (2007), hvis trærne (2011) og kjolen (2016). I september ble romanen kan han si: bli utgitt.

Til tross for at det er over ti år siden Vildes første utgivelse, og til tross for at tekstene hennes har blitt godt mottatt, øver hun seg fortsatt på å kalle seg forfatter.

-Det er forholdsvis nytt for meg å identifisere meg som hovedsakelig forfatter. Jeg har jo skrevet og gitt ut tekster i over ti år, og gått tre år på forfatterskoler før det, men jeg synes det har vært vanskelig å kalle meg forfatter. Det er vel mye fordi jeg ikke har skrevet på heltid før, det har vært noe jeg har gjort ved siden av studier og deltidsjobber og mens jeg har gått hjemme med barn. Det er jo først nå jeg jobber hovedsakelig som forfatter. Vi hadde et familiemøte underveis i arbeidet med kjolen, fordi jeg hele tiden søkte på jobber jeg egentlig ikke ville ha. Da bestemte vi at jeg skulle være forfatter på heltid, og bare skrive hver eneste hverdag. I helgene jobber jeg litt på sykehjem og litt som avlaster for barnevernsbarn, men ellers sitter jeg på kontoret. Sånn startet jeg også prosessen med å begynne å identifisere meg som forfatter.

Det påbegynte manuset til kan han si: bli lå i skuffen i over ti år før hun skrev det ferdig.

-Jeg studerte litterær gestaltning på Universitetet i Göteborg fra 2004 til 2006. Der har man skriveperioder på en måned, og så er man på skolen sammen med de andre studentene og har tekstsamtaler rundt det man har levert inn. Jeg skrev begynnelsen på denne boka i en av skriveperiodene. Før jeg sluttet på universitetet sa en av lærerne mine: Hvis du får problemer med å gi ut dette i Norge, så må du komme til meg, så gir vi det ut. Men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle ta det videre. Underveis i studiet i Göteborg sendte jeg flere tekster til Tiden og Oktober.

Vilde ble antatt av Oktober. I 2007 ble akkurat her er det det verker utgitt. Siden kom hvis trærne og kjolen. Fra kritikerne og litteraturmiljøet har det haglet med lovord om Vildes strippede og særegne tekster.

-Mens kjolen var i trykken sendte jeg manuset til denne boka til redaktøren. Jeg hadde jobbet så intenst i flere måneder, og måtte bare fortsette. Det ble så tomt, jeg måtte gå videre. Det er det å være i prosessen jeg lever for. Det er et kick å føle at man mestrer det, det å være inni teksten. Men det er jo tungt også. Jeg tok frem det gamle manuset, men var fremdeles ikke helt sikker på hvor jeg skulle ta det. Jeg hadde fått ny redaktør før kjolen, og hadde jobbet så bra med ham gjennom det prosjektet, så jeg ville fortsette samarbeidet med ham. Jeg stolte helt på ham. Jeg ante ikke hva han ville tenke om manuset, men han sa ganske tidlig at dette blir en bok.

Redaktøren la umiddelbart utgivelsesplaner. Han ville ha ut boka høsten etter.

-Jeg syntes det var litt for tidlig. Det hadde gått ganske fort med kjolen, jeg brukte under ett år på å skrive den. Men jeg tror han pushet meg litt fordi han kjenner meg, og skjønte at jeg kunne få det til. Det er ikke noen vits i å dra det ut, da bare utsetter man å gjøre jobben til fristen nærmer seg.

Samtidig med at forfatterkarrieren skyter fart får Vilde tre barn. Hver gang hun har vært hjemme i barselpermisjon har hun jobbet ganske intenst med tekstene sine. Agnes er det sistfødte barnet, hun kom i november.

-Da jeg gikk hjemme med Alma, som nå er sju, skrev jeg både bacheloroppgave og bok. I barselpermisjonen med andremann, Abel, jobbet jeg med et prosjekt som ennå ikke har blitt til bok. Jeg var utrolig disiplinert. Jeg la ham ut i vogna, og da visste jeg at jeg hadde cirka tre timer. Jeg gikk og satt meg foran datamaskinen og skrev til han våknet. Plutselig en dag mens han lå på verandaen og sov skrev jeg det som skulle bli kjolen. Det ble lite latte og barselgrupper i de to første barselperiodene. Denne gangen skal jeg gjøre det annerledes, jeg skal prøve å ikke jobbe nå.

Hvordan jobber du?

-Jeg venter ikke på inspirasjon, eller henter inspirasjon fra noe spesielt. Det er ikke sånn det fungerer å være forfatter. For meg handler det om å være disiplinert, sette seg ned foran datamaskinen og bare begynne å skrive. Jeg kan ikke sitte og vente på at inspirasjonen kommer. Når idéen er på plass må man bare jobbe på. Det er ikke noe hokus pokus. Det er faktisk bare ord, og tastatur på en datamaskin. Jeg tror ikke det er noen spesielt utvalgte mennesker som kan gjøre dette her. Det handler nok aller mest om disiplin. Og viljestyrke.

Hva leser du helst selv?

-Jeg leser mest norsk. Nyere norsk. Det blir en del lyrikk. Er det prosa jeg leser så foretrekker jeg det mer abstrakte. Jeg liker at man er bevisst språket, jeg er ikke så opptatt av bøker som bare skal fortelle en historie. Jeg er mer interessert i hvordan historien fortelles. Det er jo sånn jeg jobber selv også. Nå er det jo faktisk sånn at det er en historie som skal fortelles i den nye boka mi, og det var nytt for meg å ha et sånt type formidlingsbehov. Men når jeg er inne i et skriveprosjekt så liker jeg ikke å lese så mye, da vil jeg helst være nullstilt og konsentrert. Jeg føler at det er en ganske stor sjanse for at det jeg leser vil kunne påvirke mitt eget arbeid.

Kan han si: bli er Vildes første roman. De tidligere tekstene hennes betegnes ofte som diktsamlinger. Men Vilde vil ikke bli kalt dikter.

-Nei. Jeg synes nok at sjangerbegrepene er litt gammeldagse. Og begrensende. Mange forholder seg jo ikke så mye til sjangre lenger, sjangrene er mer sammenfiltret og åpne i dag. Jeg kan gå med på at sjangeren min har vært lyrikk, til en viss grad. Det er kortere tekster, og en mer abstrakt uttrykksform. Jeg kan jo forstå at for eksempel forlaget har et behov for å plassere tekstene mine i en sjanger, med tanke på markedsføring. Men jeg trenger ikke, og har ikke noe lyst til, å forholde meg til disse termene.

Er du nysgjerrig på Vilde Heggems nye roman? Den 25. januar skal hun bokbades på Bryggerhuset med Halden litteraturforening, da kan du komme og høre Vilde fortelle mer om kan han si: bli.

Alle foto: Hanne Hvattum