Søndag var Catharina Heide Amundsen på besøk hos Halden Danseskole, som i helgen arrangerte Dansecamp i kjelleren på Risum vgs. I løpet av helgen skulle åtte koreografer og danselærere undervise elevene i like mange stilarter. Det var dermed duket for en helg med høy musikk, masse rytme, svette og danseglede!
I løpet av lørdag formiddag blir jeg litt bedre kjent med fire av dansepedagogene. Fire pedagoger med veldig forskjellig stil, både innen dans og pedagogikk og måten de lærer bort på.
Det er veldig spennende å få lov til å sitte i et hjørne og være flue på veggen, særlig for meg som til vanlig er like grasiøs som en flodhest på krykker, og i grunnen ikke kan en døyt om dans.
Pedagogene kunne like gjerne ropt ut matretter på latin, jeg skjønner ikke kjempemye av alle de fine, fancy ordene og uttrykkene de roper over musikken. Men elevene skjønner det! Så jeg trenger aldeles ikke å lære meg hva en «degagè» er for noe. (ordboken sier at det kan forklares som «en halv tendu» som i grunnen heller ikke sier meg noen ting…)
Uansett, jeg trenger ikke skjønne alt dette for å se at det her er vakkert! Og at dette virkelig er flinke elever, og ikke minst flinke lærere.
Men hvordan skal jeg da best mulig kunne beskrive dette for dere, som nå leser det svart på hvitt, på en måte som gjør det forståelig for oss som ikke «snakker dans»?
Jeg grublet lenge over det her, og lurte en stund på om jeg skulle prøve å sammenligne pedagogene og dansestilene med dyr. Slik at klassisk ballett med Sara blir som å se på en svane som glir grasiøst over dammen sin. Men gurimalla, så klisjefylt og kjedelig.
Så jeg har rett og slett bestemt meg for å sammenligne og forklare disse fire pedagogene og dansestilene deres med godteri som utgangspunkt! Jeg er nemlig en godtegris, så her vet jeg hva jeg snakker om. Og så får dere heller unnskylde at denne artikkelen blir litt snodig, personlig og annerledes, men det regner jeg med at dere tåler.
Christian Smith Jonhsen – Streetdance – Pop rocks-godis
Husker dere pop rocks-godiset som var så populært på 90-tallet? De små rosa klumpene med jordbærsmak, som begynte å «poppe» og eksplodere når de kom i kontakt med fuktighet. De smalt og hoppet rundt i munnen når man spiste dem.
De ser ganske uskyldige ut, og er søte og sjarmerende når du holder dem i hånda, men så fort du putter dem i munnen blir de til en eksplosjon og et fyrverkeri!
Litt sånn er det med Christian. Ikke bare når han danser, men hele tiden.
Det er veldig tydelig at han lever og ånder for dans! Både når han sitter og slapper av på en stol før timen, med en cola i hånda og en sixpence på hodet – og når han går mellom pauserommet og dansestudio 2 -flyter dansen gjennom kroppen hans og sniker seg ut og frem! Hver eneste bevegelse virker gjennomtenkt og har en funksjon, men det er allikevel veldig mye mer bevegelse enn jeg lager ved å gå fra et rom til et annet.
Til og med måten Christian løfter flaska til munnen og tar en slurk har en rytme som matcher de andre bevegelsene hans og lydene rundt oss. Han sitter aldri helt stille, men allikevel hopper han ikke rundt som en ukontrollert sprettball heller. Bevegelsene er relativt myke og flytende, og når han og elevene varmer opp så glir det liksom rundt, konstant i bevegelse, med rytme og stil.
Det er litt som å se på en stim med hai. De MÅ fortsette å svømme, ellers dør de. Akkurat som Christian MÅ danse.
Elevene hopper og spretter rundt, og det er like mye lek som stram koreografi her.
De beveger seg fra den ene enden av rommet til den andre mens de øver på et bestemt move, og så ber Christian dem om å gjøre det sammen, men baklengs. Jeg ser at flere av elevene må tenke seg litt om, men Christian gir ikke rom for det. Her handler det om å bevege seg, og om det ikke blir helt riktig, så gjør det ingen ting. Bare følg musikken og rytmen din.
Før timen fortalte Christian meg historien om sin første dag på Follo folkehøgskole. Alle skulle sitte i en ring og snakke om hva de ville i livet sitt. Hvilke ambisjoner de hadde og hvor de ville hen. Christian var egentlig ikke helt sikker på hva han ville på dette tidspunktet. Han hadde begynt på allmennlinjen på videregående, og så hoppet han over på dans. Men egentlig ville han ha en karriere innen militæret. Men mens han satt her i denne ringen ramlet det bare ned i hodet hans.
Han skulle danse! Ikke bare for gøy, eller på siden. Ikke bare i en periode og så gjøre noe annet. Men resten av livet.
Og sånn har det blitt.
Christian er dans! Pop rocks-dans.
Sara Stang Møller – Klassisk – Belgisk sjokolade (med et hint av chili)
Sara ser ut som, beveger seg som og ter seg som det jeg alltid har tenkt er en ballettdanser. Selv når jeg møter henne i butikken, har hun en eleganse og ynde over seg, som trekker tankene mine til Svanesjøen og lange bein i tåspissko.
Hun er grasiøs, og denne formiddagen glir hun over gulvet i dansestudio 1. Hun går ikke, hun glir, nesten svever.
Og akkurat derfor er Sara som en fløyelsmyk Belgisk sjokolade som smelter på tunga.
Når hun begynner å koreografere de tre yndige jentene i dansesalen derimot, kommer det et hint av noe spicy. Litt chilli, som bryter opp det fløyelsmyke, og som gir et lite sting av noe mer.
Sara har nemlig valgt Dovregubbens Hall som musikalsk bakteppe for dagens time.
Og selv om vi snakker plièer og sikkert sånne degagèer som jeg snakket om i stad, så får jeg også se krokete hekser og fri improvisasjon.
Et lite snev av hiphop i en hofterulling, og dragninger mot moderne og jazz.
Og så er vi tilbake til den silkemyke, balanserte sjokoladesmaken og klassisk ballett igjen.
Sara er veldig avslappet sammen med elevene sine. Hun er perfeksjonist ut av en annen verden, men er allikevel den minst strenge danselæreren jeg noen gang har møtt. Jeg har nok denne stereotypiske forventningen om at klassisk ballett-lærere er høye damer med stramme knuter bak i håret som aldri smiler.
Mens Sara gjør ikke noe annet enn å smile. Hun oppmuntrer og skryter, retter vennlig men bestemt på hofter og armbevegelser, hele tiden med en avslappet og trygg holdning. Og elevene koser seg max! De ler og tuller, men leverer allikevel perfeksjon til fingerspissene.
Mens Sara glir rundt mellom dem, som om hun står på skøyter og gulvet er av is.
Sara snakker alltid om hvor stolt og glad i elevene sine hun er, men fy farao, så stolte av og glade i henne de er også!
Marie Engen Wang-Hansen – Hiphop – Sure sitronlepper
Sure sitronlepper er sure, ja. Men de er også søte, myke og innmari gode! Og litt sånn er Marie. Ikke sur altså, men hun har flere sider enn man kanskje først skulle tro.
Ved første øyekast er hun en sånn nydelig «jeg vil bare gi deg en svær klem» typ person, med superkult blått hår og det største gliset jeg har sett! Men så trykker hun play på anlegget og tunge beats dundrer ut i rommet. Og da begynner Marie å brøle! Ikke på en ufin, kjeftete måte, men med et engasjement og et volum jeg ikke trodde kunne ramle ut av henne.
Hun har en street attitude og et fargespekter som hører hjemme i Harlem, NYC, og bevegelser og en dansestil som er en blanding av avslappet, rocka og tøft.
Marie er røff og hard, men allikevel myk i kantene.
Elevene kaster seg med i dansen, og her er det ikke tid til å sitte stille. Det handler om å klare å slappe av i kroppen og la rytmen flytte deg rundt, med et visst grasiøst preg, og skikkelig attitude.
Føttene beveger seg ustanselig, og Marie og elevene ser ut til å puste i takt med musikken. Alt har rytme, til og med når man stopper opp for å tørke svette av panna. Og det er ikke bare Marie som gliser fra øre til øre, det er tydelig at elevene virkelig digger denne dansestilen også! De smiler og ler, følger med så godt de kan i det forrykende tempoet det danses i, og improviserer hvis de ramler ut i noen sekunder.
Jeg sitter på en stol bak i lokalet og prøver å være usynlig flue på veggen. Men det er søren meg ikke enkelt å sitte stille når Marie roper ut:
-Slapp av i overkroppen og strike a pose!
Før hun hopper videre i koreografien og får med seg barna med masse latter og entusiasme.
Det går så svetten renner denne varme junidagen, men elevene ser ut til å elske det.
Marie spør om de trenger en pause, men selv mens de er på vei for å hente litt vann og strekke litt på seg, dundrer musikken videre og barna og ungdommene klarer ikke helt å slutte å danse.
Entusiasmen hennes er smittende, og selv jeg, som føler meg som flodhesten på krykker, har lyst til å bare kaste meg ut på gulvet å bli med i timen.
Line Tomter Olsen – Jazz – Smash
Det er med Line som med Smash. Du åpner posen og har tenkt til å spise bare et par, men i et forrykende tempo og nesten uten at du vet hvordan du fikk det til, har du spist hele posen. Og da vil du ha mer!
Det er søtt, salt og luftig sprøtt, akkurat som Line.
Line danser med et tempo som superhelten The Flash. Det går så fort at det er nesten umulig å få med seg alle bevegelsene hun gjør, men det ser helt sykt kult ut! Hvordan i alle dager klarer hun å danse seg fra den ene siden av salen til den andre på to sekunder liksom?! Elevene kaster seg raskt med, og jeg tror aldri jeg har sett noe så fascinerende før. Det går unna så det synger, men de klarer allikevel å henge med i svingene.
Line tar seg tid, så alle skal forstå bevegelsene og få dem med seg, men så fort hun setter på musikken så er det som om noen har trykket på fast forward.
Det er elegant og grasiøst, men med en liten snert og litt sassy. Hoftene ruller til høyre og venstre og innimellom svever elevene, da det går så fort i hoppene at beina ser ut til å aldri være plantet i gulvet lengre. Og så stopper det helt opp, i ett sekund, før vi er i gang igjen i et rasende tempo.
Det er en intens og hard time, og Line krever mye teknikk av danserne sine! Men hun gjør det med en glede, entusiasme og engasjement, som gjør at det er akkurat det hun får! Presisjon, tekniske og sterke dansere som leverer så til de grader.
Det er en fryd å se på, selv om det krever masse disiplin og riktig innstilling. Men så er det også lov å bare vrikke litt på hoftene og bryte ut i latter midt i timen også.
Det aller beste og herligste med denne dagen har allikevel vært å følge med elevene.
Med så forskjellige stiler og pedagoger er det en fryd å se på hvordan disse barna og ungdommene bare glir over fra den ene stilen til de andre.
De klarer helt fint å gå fra en klassisk time med Sara til en røff økt med Christian uten problemer.
Litt påfyll av vann og litt frukt, så er vi i gang igjen.
Den entusiasmen og gleden disse kidsa utstråler er helt sykt kult, og jeg beundrer dem skikkelig. Det er så tydelig at de vil og at de kan, og selv når koreografiene blir vanskelige og det går litt fort i svingene, så henger de med! De klager ikke, de ser ikke engang ut til å bli slitne. De bare danser og danser og danser.
Og det er helt vidunderlig å se på.
Jeg skulle ønske jeg kunne vært her hele helgen og bare hengt med på alle workshoppene, og nå skulle jeg virkelig ønske at jeg ikke var en flodhest på krykker. Det kule er at Halden danseskole tilbyr disse timene også når det ikke er dansecamp. Og mange av pedagogene underviser her fast. Og det aller beste er at de også tilbyr timer til voksne.
Så; opp av sofaen, ut og dans!
P:S: Jeg har ikke blitt sponset av noen av godteriprodusentene for å reklamere for dem, og jeg tar heller ikke ansvar for eventuelt søtsug som måtte oppstå av å lese artikkelen.
Forsidefoto: Cliff James.
Kommentarer