Frivillighuset i Violgata 14 rommer så mangt. Mennesker, frivilligånd, musikk, skjebner, kultur og kulturer. Nå må de flytte, og det nye tilholdsstedet skal bli Halden storsenter. Men hvordan flytter man egentlig et fellesskap?
Wenche Erichsen er navet på Frivilligsentralen. Rundt henne dreier hele frivillighjulet seg i svære, stadig ekspanderende sirkler. Det foregår alltid noe. Frivilligsentralen arrangerer konserter, foredrag, matkvelder, lekseverksted, julaften for alle, språkkafé, allsang, bowls, gåturer og mye mye mer. Huset er et levende sentrum for kultur og sosiale sammenkomster, og for mange brukere og frivillige har det blitt et hjem nummer to. Da er det ikke bare bare å måtte flytte.
Torsdag inviterte Wenche alle brukere, frivillige og andre tilknyttet Frivilligsentralen til frokostmøte på huset. Her fikk alle som har et forhold til huset sagt hva som må til for at Storsenteret skal kunne bli et nytt Frivillighus alle kan leve med.
Mange behov skal dekkes
Først blir det en liten velkomsttale fra Wenche, samt en filmsnutt med frokostrundstykker og kaffe attåt. Etter filmen skal alle mene noe, og skrive det ned på lapper som skal leses opp etterpå.
-Dette er den femte flytteprosessen jeg blir med på i min tid her på Frivilligsentralen, forteller Wenche. Og nå har jeg faktisk vært her i tjue år!
Det klappes og hojes i rommet. Så er det på tide å gjøre en jobb. Både temperaturen og engasjementet i rommet stiger raskt når man begynner å diskutere behov og ønsker ved bordene. Noen blir veldig engasjerte, andre faller stille og ser i bordplaten. Mange er bekymret for hva flyttingen vil medføre, men er redde for å virke negative.
Arkitekt Patrik Bergman blir med Wenche på en liten omvisningstur på Frivillighuset, han har ansvaret for å utforme Storsenteret i henhold til alles ønsker, og vil gjerne høre litt om de ulike behovene på huset. Det er en stor jobb, og nå er han bare i planleggingsfasen. Det er ennå ikke helt bestemt hva som skal inn på Storsenteret av ulike organisasjoner og institusjoner.
Snekkerverksted som medisin
Wenche og Patrik rusler ut i bakgården. Wenche forteller. Her holder de frivillige på med så mangt. De hageglade frivillige planter kanskje litt, og steller og pusler med dette gjennom sommeren. Andre fikser en hagebenk, eller bytter en takrenne. Bakgården blir finere og finere for hvert år. Wenche åpner redskapskuret. Der står det hageredskaper og trillebårer, hakker, spader og hekksakser.
-Det her er en kvalitet ved Frivilligsentralen man må tenke på, sier Patrik og kikker inn i skuret, alt dette blir jo borte hvis man flytter inn i et nytt bygg. Det er jo en del av verdien med dette stedet her at det stadig er noe som må fikses eller flikkes på, enten på selve bygget eller ute i hagen. Det kan man jo ikke gjøre på Storsenteret.
Wenche går ned i kjelleren. Patrik og jeg følger etter. Vi går inn i verkstedet, der er det en hel verktøyvegg og en sløydbenk.
-Her står de og holder på med mye forskjellig, sier Wenche. For mange menn er det medisin på blå resept å få være her nede og holde på i flere timer. Noen har kanskje vært i en bilulykke og blitt uføre, men hit kan de komme og reparere ting og føle seg nyttige. Ikke alle passer til å sitte i et møte og prate, noen passer best til å gjøre noe fysisk.
-Da er det viktig å få lov til å gå ned i en kjeller slik som denne, sier Patrik og ser seg rundt i verkstedet, disse folka passer ikke bak en glassvegg i et makerspace i et bibliotek. Dette er noe helt annet. Det å få til denne mangefasetterte bruken er den store utfordringen når man skal gi Frivilligsentralen et nytt tilholdssted.
Kjøkken, konsertsal og parkering
Tilbake i huset er tiden inne for de ulike gruppene å gi fra seg lappene med spørsmål, ønsker og bekymringer. Gun Kleve fra kommunen er også kommet til. Wenche samler inn lappene, og begynner å lese høyt. Hva vil folk ha? Kjøkken! Et stort ett, med plass til matlagingskurs. Et rom for barn. En konsertsal, kanskje i samarbeid med kinosalene som er planlagt på huset? Et sted å lagre instrumenter, det er viktig. Og så må de ha plass til bowls. Og leksehjelp! Mange ønsker seg en uteplass. Flere er bekymret for at de skal få for lite plass. Parkeringsplasser er viktig for mange, og gjerne gratis parkering for de frivillige.
-Gratis parkeringsplasser kan vi ikke garantere, sier Gun. Vi har mange parkeringsplasser i sentrum, sone 2-plassene i Larsenhagen for eksempel. Men da må man gå littegranne da.
Gun er den som til syvende og sist bestemmer hvordan det skal bli, hun har hovedansvaret for Os-prosjektet.
-Men hva med de som går dårlig, eller bruker rullestol, kontrer noen i rommet, hva med dem?
-Ja, og hva med instrumentene våre, legger en annen til, vi kan jo ikke bære dem i flere kvartaler?
-Vi har et varemottak på nedsiden av senteret, sier Patrik, der kan man sikkert losse inn instrumenter.
Men hva med sjelen?
-Hva med sjelen? leser Wenche høyt fra en lapp.
Nå nikker mange i rommet bekymret. Ja, hva med sjelen? Dette har blitt drøftet ved flere av bordene. Frivillighuset i Violgata har sjel. Vil det bli sjel i lokalene på Storsenteret? Mange rister på hodet.
-Det var min lapp, sier en dame som sitter ved døra. Dette huset er så koselig å gå inn i, så dette med inngangsdøren blir viktig.
-Det blir ikke det samme der borte, hviskes det ved nabobordet.
Mange bekymringer og ønsker får luft under vingene. Patrik lytter nøye, tar notater og svarer så godt det lar seg gjøre.
Lett å gå inn døren?
Blir det lett å gå inn døren på Storsenteret? Mange som frekventerer Frivilligsentralen synes ikke det er så lett å gå inn dører. Kanskje trenger de å gå inn en bakdør, snike seg inn usett?
-Det er viktig å ha mange ulike innganger, sier Patrik, for det er ikke alle som klarer å gå inn hoveddøren. Noen har kanskje ikke psykisk helse til å delta der det er veldig mange mennesker. Da er det kjempeviktig å få lov til å gå en annen vei inn, og kanskje nettopp få stå for seg selv i kjelleren. Vi må ivareta alle behov.
Wenche snur seg til Per Hvamstad.
-Hadde ikke du en kommentar til dette med flere innganger Per, spør hun.
Per reiser seg. Han er enig med arkitekten, og han snakker fra erfaring.
-Det er lett å komme hit til Violgata, sier Per. Fordelene her på huset er at det er mange innganger, og det er lett å gå inn. Dette er et gammelt hus, og ikke så fancy. Det er ikke så farlig. Terskelen for å gå inn på Storsenteret blir nok høyere. Dessuten blir det mange andre type aktiviteter der, det kan også gjøre det vanskeligere for mange å gå dit. Og jeg vet hva jeg snakker om.
Etter to timer i et stadig hetere lokale er møtet over. Nå har de blitt hørt, alle som har tilknytning til Frivillighuset.
-Nå har i hvert fall jeg gjort det jeg kan for at alle skal bli hørt, sier Wenche, og jeg er glad for at det kom så mange her i dag! Nå må vi bare vente og se. Det blir spennende.
Kommentarer