For et Granittliv!

Fredag kveld var det duket for generalprøve på skuespillet Granittliv som spilles i forbindelse med Iddefjorden Stenhoggerfestival på Ystehede. Og jeg var så heldig å få lov til å overvære denne første gjennomkjøringen med et lite publikum tilstede.

Selv om det blåste ganske kraftig ble vi servert en helt forrykende generalprøve fredag kveld, så her er det bare å glede seg til det braker løs på premieren i morgen, lørdag 16.juni klokken 12:00!

Det hele starter med et forrykende fellesnummer med alle involverte. Altså en hel haug med stenhoggere, familiene deres, ungkarer og single frøkner, folk fra nærområdet og masse glade, entusiastiske barn, alle syngende, smilende og skikkelig klare for forestilling.

Derfra gikk det slag i slag, uten at jeg egentlig har tenkt å røpe for mye om handlingen.

Om å stå sammen

Vi er på starten av 1900-tallet, i perioden mellom unionsoppløsningen og første verdenskrig. Stykket bærer jo veldig preg av at vi er i denne tidsalderen, men allikevel er det såpass snedig og godt skrevet at vi kan kjenne oss igjen i mange av karakterene og skjebnene. Det er temaer som er like aktuelle i dag som de var for over 100 år siden.

I det store og hele handler det nemlig om vennskap og det å stå sammen. Om å leve side om side i lokalsamfunnet man tilhører. Det handler om urettferdighet og forskjellsbehandling. Om å kjempe for rettighetene sine, og om å få lov å leve det livet man har lyst til å leve.

Vi møter tragiske skjebner, ulykker og død. Men vi er også vitne til blomstrende kjærlighet, omsorg og varme.

En levende historietime

På en måte er vi i en levende historietime, som jeg tenker er like lærerikt for oss i publikum som for alle de flinke barna og voksne på scena. Historier om mennesker som levde for 100 år siden, om besteforeldrene, oldeforeldrene og tipp-oldeforeldrene våre, om hvordan det var å være stenhogger å bo langs Iddefjorden, i både oppturer og nedturer.

Vi får se små scener fra folks liv, en liten «slice of life» fra den tiden, med helt dagligdagse ting, men også om store hendelser, krig og katastrofer i folks liv. Alt sammen er vevd elegant sammen med store og små sangnummer, med både barn og voksne. Barna synger så jeg får klump i halsen, godt backet opp av det lille tremanns-orkesteret som sitter i et lite skur i hjørnet av scena.

De voksne synger også så det ljomer, om stort og smått i stenhogger livet. Kostymene er vellagede og tidsriktige, og transporterer oss tilbake i tid. Her er det lagt masse jobb i at ting skal se tidsriktig ut, noe det virkelig gjør.

Det er også herlig å se noen av disse stolte arbeidskara tusle rundt barbeint i granitt haugene.

Kulisser med stil

Kulissene er jo også et kapittel for seg selv. En gedigen vegg av granitt, omkranset av litt skog og grønt, er bakteppet. Her har man bygget en slags trehylle og en stige inn i fjellet, og skuespillerne klatrer i både stigen og fjellet selv. Litt hjertet i halsen et lite øyeblikk, men de vet hva de gjør, så ingen fare for at noen skal ramle ned.

Komplimentert av noen krakker og granitt blokker, og scenen er komplett.

Replikkene går slag i slag, uten unødvendige pauser og nøling. Skuespillerne, både store og små, ser ut til å kose seg så mye at de nesten glemmer at vi er her. Det er en fryd å se på!

En liten lignelse

Jeg sa jeg ikke skulle si så mye om handlingen, men jeg klarer ikke å la være å trekke noen sammenligninger mellom fagforeningsmøte midt i stykket og slik jeg ser for meg at det fort kan bli litt i et kommunestyremøte.

Her har vi en saksliste, som vi hopper litt fort gjennom. Vi setter ned en komite her og en arbeidsgruppe der, og så er vi ferdig med den saken. Den neste saken er ikke så spennende, så den hopper vi bare elegant over. Denne saken er en hyggelig sak, så den bruker vi lang tid på, før vi bare skipper resten av lista fullstendig. En av sakene handler også om å gi pengene vi har i overskudd til styret i fagforeningen.

Et herlig kaos og sammensurium av meninger, og ingen som hverken hører på eller blir hørt. Og det hele løses ved at hver gang man får dårlige nyheter, da arrangerer vi like så godt en fest, så slipper vi å tenke på det! Jeg er ikke den eneste i publikum som humrer godt av denne lille seansen.

Blodig alvor, men humor allikevel

Latteren sitter forøvrig løst gjennom hele stykket. Det er mye latter både på scena og blant publikum. Små morsomme episoder og misforståelser, karakterer som ikke er så selvhøytidelige og karakterer med nesa litt for høyt i sky. Det er mye å le av, innimellom all blod, svette og tårer.

For det var virkelig blod, svette og tårer å leve et stenhoggerliv på 1900-tallet. Det er mange triste skjebner. Lunger fulle av granitt støv, sprengnings ulykker og forsvunne tomler. Men det er også tango, lange blikk en varm sommernatt og omsorg for hverandre.

Hvis du ikke har kjøpt deg en billett enda, så foreslår jeg at du gjør det med en gang! I hvert fall om du vil ha med deg litt latter, litt tårer, gåsehud fra flinke syngende barn og humring over «franske sigarer» som du kan kjøpe på samfunnshuset. Og ikke minst en solid dose haldenhistorie, noe jeg tror vi alle trenger litt påfyll av iblant. Det handler jo tross alt om familiene og slektene våre, og grunnen til at så mange av oss bor i den fantastiske byen her.

Billetter kan kjøpes på Iddefjorden Stenhoggerfestivals nettsider eller på festivalen når du ankommer.

P:S: Det kan være lurt å kle seg litt ekstra godt eller å ta med seg et teppe, da det kan bli litt kjølig i vinden på Ystehede når man sitter stille i den lille timen stykket varer. Bare et tips fra en litt frossen journalist.