Fortelleren Levi

Bryggerhuset var fylt til randen da Levi Henriksen bokprata om sin siste novellesamling Jern og metall onsdag kveld. Det var jammen seksti raske minutter.

Døra til Bryggerhuset går i ett kjør den siste halvtimen før forfatter Levi Henriksen og bokbader Elisabeth Johansen rigger seg til i den gule sofagruppa på kaféens scene for å snakke bok. Det blir tjukt med folk. Elisabeth har tatt toget fra Ringerike til Halden for å være bokbader, og synes turen er lang. Forfatteren sjøl synes ikke det er så farlig med den togturen, kanskje er det målet som gjør turen så god?

-Jeg skryter alltid av alle de stedene jeg er på, sier Levi, men i Halden mener jeg det.

Levi digger Halden, og Halden digger Levi. Se bare her.

Klokka går fort når Levi snakker, det er fint og lett å høre på. Bokpraten sveiper først innom en høythengende, litterær utmerkelse Levi nylig har fått i Italia før fokuset rettes mot forfatterens siste novellesamling. Og bokbaderen siterer Aftenpostens anmelder Atle Christiansen:

“Vi må antagelig tilbake til 1885 og Amalie Skrams novelle Karens jul for å finne julefortellinger på samme nivå som Levi Henriksens julefortellinger her i landet”

Fire av novellene i Jern og metall handler nemlig om jul. Hvert år skriver Levi om jul i norske aviser. I novelleform. Hvorfor julenoveller, lurer bokbader Elisabeth.

-Tilfeldigheter, svarer forfatteren.

En forespørsel om en julenovelle til Nasjonen fra Vidar Kvalshaug ble til en ny forespørsel fra Levis forlagsredaktør året etter, som igjen ble til en novellesamling. Men julenovellene er noe lettere å komme i gang med, skal man tro forfatteren.

-Det er så mye gratis med jula, alle har et forhold til jul. Alt blir forstørra, vemodet er lett gjenkjennelig, og alle feilene man gjør i jula blir så mye større. Hvis du gjør en feil i jula så kan du gange det med ti. Hvis svoren blir dårlig for eksempel, så er det helt krise. Og så er det noe med vinteren, og stemningen rundt den. Med et par, tre ord kan du sette stemningen. Samtidig så liker jeg jula som historieforteller, for da gjør vi oss kanskje litt mer nakne enn ellers i året. Det er mye ved jula som tiltaler meg som forfatter.

Elisabeth Johansen boksnakker med Levi Henriksen.

Det handler imidlertid ikke bare om jul i Jern og metall-novellene. Det handler om død. Om demens. Levis egne livserfaringer sniker seg inn i arbeidene hans. Morens glemsomhet før hun gikk bort, et bandmedlems alt for tidlige død. Men novellene omhandler også arbeid, om folk som er stolte av arbeidet sitt. Forfatteren er sjøl stolt av å komme fra arbeiderklassen, og ser opp til folk som går på jobb og er stolt av det de gjør. Levi Henriksen kommer fra en familie der bildene av Jesus og Gerhardsen hang side ved side.

Elisabeth vil snakke om karakterene i Levis noveller, som ikke gjør ting av egeninteresse, men ut fra et godt hjerte.

-Karakterene dine har ofte gått i oppoverbakke, sier Elisabeth, og møtt mye motgang – uten nødvendigvis å knekke av den grunn. Og det er folk som er gode på bunnen.

Levi mener han er god på å skrive om sånne mennesker, men at det både er en styrke og svakhet han har som forfatter. Alle karakterene hans har en grunnleggende godhet, selv om de kanskje er litt skakke.

-Jeg er interessert i den type menneske som har falt en del ganger, forteller han, jeg har sansen for folk som har litt grønske på knærne. Det er hele mennesker. Noen ville kanskje kalle dem tapere. Men de er ikke tapere, for selv om de er på vei mot stupet så gir de seg ikke. Jeg er ikke så interessert i de menneskene som har klart å stå oppreist gjennom hele livet. Jeg tror kanskje grunnen til at jeg skriver om dem som har snubla litt er min mor. Og jeg blir litt skjelv i stemmen når jeg snakker om min nå avdøde mor. Hun er den største helten min, etter Johnny Cash.

Morens menneskesyn har vært med Levi gjennom livet og preget hans forfatterskap.

Jeg synes vi bare har såvidt kommet i gang med bokpraten, så er det plutselig over. Og det er nok ikke bare meg som godt kunne sittet der og lytta til Levi Henriksen prate i både én og to timer til. Sittende ganske langt bak i lokalet ser jeg rett i rader av rette nakker, folk er stille og oppmerksomme.

Jeg tenkte jeg skulle få en signatur i boka mi før jeg gikk, men signeringskøen var lang og jeg måtte løpe. Kanskje neste gang? Nå gleder jeg meg til å lese Jern og metall.

Lang signeringskø for Levi, som kanskje måtte løpe før han ble ferdig fordi toget hans gikk klokka ni.

Bokbadet med Levi Henriksen var første arrangement ut i en spennende bokvår med Halden litteraturforening. Les hele vårprogrammet her.

Kommentarer

kommentarer