Fra spøkelsesjakt til fotoutstilling

Hvordan har det seg at haldenfotograf Nina Røsnæs ble invitert til å stille ut fotografiene sine på et forlatt og forfallent sanatorium innerst i Sognefjorden i sommer? Det hele begynte med en spøkelsesjakt i 2015:

Høyt over Lusterfjorden, i Sognefjordens innerste arm, troner det ubebodde og falleferdige Luster sanatorium. Det majestetiske bygget og dets dystre historie gjorde et dypt førsteinntrykk på Nina Røsnæs da hun første gang tok det i øyesyn.

-Mitt første møte med bygningene i Luster fikk jeg da jeg var på spøkelsesjakt i 2015, forteller Nina. Da ble jeg kjent med fotograf Kristian Nilssen og Hågen Ude, som bodde på Luster Sanatorium for å passe på bygningen og prøve å forhindre mer forfall. Jeg ble fort oppslukt av det historiske byggets skjebne, på sett og vis forlatt og glemt.

Nina Røsnæs på en av sine turer til Harastølen. Her er hun fotografert i en trapp i det gamle sanatoriet. Foto: Karoline Ochman.

Det staselige sanatoriet har en dramatisk historie. Bygget har i sin tid rommet både tuberkulosehjem, psykiatrisk sykehus og asylmottak. Sanatoriet åpnet dørene for sine første tuberkulosepasienter i 1902, og frem til man fant en medisin mot tuberkulose etter krigen huset Luster mangt et offer for den dødelige sykdommen.

Etter at tuberkulosepasientene gradvis forsvant fungerte Luster som psykiatrisk sykehus, og siden som asylmottak. Luster, eller Harastølen som det også kalles, var i sin tid et helt lite samfunn, med flere boliger for ansatte på sanatoriet, samt postkontor, kapell, vaskeri, ishus og stall. På nittitallet ble asylmottaket avviklet, og siden den gang har det stått tomt. Bortsett fra en og annen spøkelsesjeger da.

I sanatoriets forfalne ganger finner man fremdeles spor etter de dager da bygget fremdeles var i drift. Foto: Nina Røsnæs.

Nina ville bidra til å bevare og belyse Harastølens historie. I samarbeid med de to huspasserne på Luster satte hun seg inn i byggets historie. Hun leste og skrev om Luster, og så begynte hun å ta bilder. Masse bilder.

-Mine bilder av Luster Sanatorium er mest dokumenterende bilder, forteller Nina. Jeg hadde planer om å skrive bok også, og mellom 2015 og 2017 var jeg oppe flere turer. Men mest jobbet jeg hjemme for å finne ut mest mulig om 116 års historie på Luster. Hvor mange bilder jeg har tatt der i løpet av årene, har jeg ingen tall på. Flere tusen. Fokuset er på detaljene av historien, forfallet, plasseringen men også noen kreative fotoshoots med modeller. Sistnevnte var ikke med i denne utstillingen.

En fotoshoot i det gamle sanatoriet. Foto: Nina Røsnæs.

I fjor sommer var Nina atter igjen tilbake på Luster. Utover høsten fikk hun høre at det hadde dukket opp noen som hadde planer for stedet. Bygget skal restaureres, og Luster skal bli hotell. Dette var fantastiske nyheter i Ninas ører. Disse nyhetene nådde også Jeff Pedersen, en amerikansk regissør bosatt i Stongfjorden. Han hadde lenge hatt lyst til å bruke Luster til et prosjekt, og skjønte at han måtte skynde seg hvis han skulle få til noe før restaureringen startet.

Pedersen bestemte seg for å sette opp skuespillet Det gule tapetet i det gamle sanatoriet, et horrorstykke som handler om en kvinne som lider av akutt fødselsdepresjon og blir isolert fra omverdenen. Da Pedersen gjorde research før oppsetningen i våres kom han over Ninas bilder på Facebook.

-Nina hadde tatt så mange fine bilder av Harastølen, forteller Jeff Pedersen, og da jeg fikk se dem ba jeg produsenten min om å ta kontakt med henne.

Pedersen utvidet prosjektet sitt, og inkluderte en fotoutstilling og en guidet tur i tillegg til teateroppsetningen på Harastølen.

-Vi viste Ninas bilder på projektor til publikum i den gamle kinosalen til Harastølen, forteller han videre. Hele arrangementet gikk strålende med tanke på kunstnerisk kvalitet og publikumsfornøyelse. Vi solgte ni hundre billetter totalt.

Førti av Ninas bilder ble vist på den digitale utstillingen.

Bildene til Nina ble vist på en vegg i kinosalen til det gamle sanatoriet. Foto: Trine Brodin.

-Å velge 40 bilder ut av 3 år ble vanskelig, forteller Nina, så de fikk 98 bilder og fikk selv velge hvilke de ville bruke. Da ble det bilder fra inne i og utenfor sanatoriet men også bygningene rundt, sommer og vinter.

Nina fikk ikke sett utstillingen selv, men hun har fått gode tilbakemeldinger.

-Jeg er utrolig glad bildene mine fikk være med på utstilling på sanatoriet. Jeg synes det var litt vemodig at jeg ikke fikk sett den selv, så da var det ekstra koselig å få tilbakemeldinger. Denne helgen var siste gangen sanatoriet var åpent for offentligheten i nåværende forfallen tilstand, og vi hører at de skal sette i gang arbeidet der oppe første september. Heldigvis gikk det mot redning og ikke sletting.

Se flere av Ninas flotte bilder fra Harastølen her:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vil du se flere av Ninas bilder? Sjekk ut fotosiden hennes på Facebook!

Kommentarer

kommentarer