Improvisert sanntidsmusikk av høy klasse

Det Norske Blåseensemble skaper magi i Brygga Kultursal, sammen med solistene Michael Wollny og Christian Weber. Det er sanntidsmusikk som treffer. Alt er uforberedt og alt kan skje.

Julegatene tennes i Halden, raketter smeller rundt husveggene og mye handler i den søte førjulstid om å være forberedt. Forberedt på alt som må gjøres før vi småslitne synker ned rundt julekveldsbordet, med en slags påtvunget julero og et skjevt smil om munnen. Det Norske Blåseensemble tenker befriende motsatt. La det være uforberedt. Professor og kurator Geir Lysne er mannen bak et improvisasjonsprosjekt Det Norske Blåseensemble gjør sammen med de internasjonalt anerkjente solistene Michael Wollny og Christian Weber.

De ytre fysiske rammer kunne ikke vært bedre. Brygga Kultursal sitt velkjente amfi er klappet til veggs, og danner i stedet en bakvegg med overflate som en kongle. Belysningen er høstlig og på scenen er det dekket med hvite duker rundt runde bord. Her skal vi sitte og ingen vet hva som skal skje. Musikerne bærer på musikalske hemmeligheter som i løpet av fem kvarter skal deles med de øvrige deltakerne i ensemblet. Den musikalske rammen er Claude Debussy sitt musikkstykke for orkester, «Faunens ettermiddag.» Faunen, som har overkropp som et tenkende menneske og underkropp som en geit, er en glad fløytespillende skikkelse som flørter med nymfer og oppfattes som både leken og en smule erotisk. Improvisasjonen kan ta til.

Foto: Det Norske Blåseensemble.

Å bivåne Det Norske Blåseensemble gjøre klassisk improvisasjon er en studie i musikkens mange lag. Det ene er hva vi hører. Overraskelsene er mange og enkelte øyeblikk er skjellsettende. Det er urettferdig å trekke frem enkeltpersoner når hele ensemblet gjør en så fremragende prestasjon, men Leann Currie sin krystallrene og særdeles såre intro, der hun får lov å leke i ett minutt før resten av ensemblet på glitrende vis understøtter invitasjonen fra Currie, er et godt eksempel på enkeltprestasjoner som setter spor. Slike blir det mange av under hele konserten, fra den første obo til den siste tromme.

Skreller vi løken ytterligere, utover det vi hører, er det en herlig studie å se blikkene, smilene, øyekontakten, oppfordringene og avvisningene som foregår i rommet. Som i enhver sammenheng i livet ellers, her finnes den introverte, den tradisjonelle, den blyge og den lekne musiker. Solistene gjør en fremragende jobb, uten å ta for mye plass. Det bølger i intensitet og styrke. Dette handler om samarbeid og ledelse. Musikken er et språk alle forstår. Også musikerne som ikke tar så mange initiativ fanger oppmerksomheten, fravær av initiativ kan også være en styrke.

Foto: Det Norske Blåseensemble.

Improvisasjon er en kunstform som krever ypperlige musikere og krever mye konsentrasjon og vågemot. Av og til er Claude Debussy gjenkjennbar, av og til er vi langt ute i et befriende krumspring. Det spilles på strenger som vi ikke visste fantes, musikere overtar andres instrumenter på nye måter, pianisten ligger oppe i klaveret – alt er lov og alt prøves ut.

Det handler om å ikke være forberedt. Tørre og våge – bruke en drøy time sammen med Det Norske Blåseensemble og la tiden stå stille et øyeblikk. Dette er en konsert uten dødpunkter. I morgen spilles det igjen i Universitetets Aula i hovedstaden. Den forestillingen vet ingen hvordan blir, trolig helt annerledes enn hva som skjedde i kultursalen på torsdag kveld. Allikevel, det vil være vel verdt togturen. Men det beste av alt. Det Norske Blåseensemble hører hjemme i byen vår – kjære haldenser, kjenn din besøkelsestid!

Alle foto: Det Norske Blåseensemble.

Kommentarer

kommentarer