Sabotasjene 13. og 16. januar 1945 kunne ha endt med voldsomme represalier.
På slutten av 2. verdenskrig lå 350 000 tyske soldater «innesperret» i Troms, etter at russiske styrker hadde jaget dem ut av Finnmark.
Disse hadde Hitler god bruk for på kontinentet i sluttfasen av krigen, men å komme seg dit, bød på hindringer.
I Snåsa drev nemlig norske sabotører og sprengte toglinjen på Nordlandsbanen.
En spesiell gruppe, som fikk navnet «Woodlark», var opprettet av britisk etterretning ut fra Norwegian Independent Company No.1 (Kompani Linge). Tyskerne visste at det måtte være en sabotørgruppe et sted på grensen mot Sverige, men å finne dem, hadde de ikke lykkes med.
– Den 13. januar om natten skjedde «det store smellet» da jernbanebrua ved Jørstad stasjon ble sprengt akkurat i det toget med tyske soldater og utstyr passerte!
Lokomotivet og 17 vogner styrtet i elva, og 149 tyske soldater mistet livet og 17 ble såret.
Med i sabotørgruppen som sprengte toget var Robert Andersen fra Halden.
NSBs telegrafist på Jørstad stasjon var haldenseren Nils Otto Hansen, som tilfeldigvis (?) hadde fri fra jobben den dagen og lå og «sov» i telegrafistrommet på Jørstad stasjon.
Under tyskernes forhør etterpå, for å finne «syndebukker», hadde ikke han, i likhet med de andre innbyggerne i bygda, « hørt noen eksplosjon den natten» – -. Det ble heldigvis ingen represalier, for sabotørene hadde sørget for å legge igjen noen engelske effekter langs skiløypa tilbake til basen for å få tyskerne til å forstå at det var en militær operasjon.
Så, den 16. januar smalt det utenfor Drøbak, da det tyske troppetransportskipet «Donau» ble senket på vei til Tyskland.
Mens skipet lå i havn i Oslo hadde motstandsmannen Max Manus og hans hjelpere plassert ti tidsinnstilte sprengladninger under vannlinjen på skipet. Meningen var at ladningens skulle gå av i «rom sjø» – men det smalt allerede ved Drøbak.
Skipet sank, og måtte kjøres på land, og der ble det liggende med baugen på land som et dystert minnesmerke helt til 1952.
Disse to hendelsene førte til et voldsomt raseri i Berlin!
Det var jo et direkte angrep på Hitlers store prosjekt: Å få ferdig Nordlandsbanen og få transportert sine styrker ned til kontinentet!
På en «Führer-konferanse» i Berlin den 23.januar, ledet av Storadmiral Karl Dönitz, der Hitlers Rikskommisær i Norge, Josef Terboven, og også Vidkun Quisling med sin ekspedisjonssjef Finn Støren var til stede, uttrykte Storadmiral Dönitz et voldsomt raseri og forlangte harde represalier.
Terboven var like rabiat!
På grunn av sprengningen av Jørstadbrua og senkningen av «Donau», forlangte de at 10 000 norske gisler skulle arresteres og skytes, – om så – bare på mistanke!!
Heldigvis var ikke alle tyske ledere enig i at man skulle gå så drastisk til verks.
– Noen dager senere, den 29.januar, holdt Riksminister Hans-Heinrich Lammers en bankett til ære for Quisling.
Dit kom også Terboven utpå kvelden.
Han kom direkte fra et møte med Hitler, og hadde med seg et dokument fra møtet.
Dokumentet var en resolusjon hvor Hitler gir Terboven og Quisling tillatelse til å gå hardt fram for å knekke sabotasjelysten i Norge:
Det skulle skytes 10 000 gisler!
Dokumentet trengte bare Quislings underskrift, – men Finn Støren rådet – etter eget utsagn- Quisling til ikke å skrive under.
Det ble en hårdnakket diskusjon.
Riksminister Lammers syntes også at å skyte 10 000 gisler var altfor drastisk og utpå natten kontaktet han derfor Himmler og Goebbels for å prøve å overbevise dem om at en slik massehenrettelse ikke var til beste for Tysklands anseelse.
Han ba dem bidra til å få Hitler til å skifte standpunkt.
Terboven måtte derfor dra tilbake til Hitler i fullt sinne, med uforrettet sak.
– Dagen etter kom det beskjed fra Der Führers kontor om at Terboven hadde forlatt Berlin og reist tilbake til Norge – og at
INGEN GISLER SKULLE SKYTES.
Leif Ryan
Forsidefoto viser SS Donau da det ble hevet i 1952. Foto: Riksarkivet.
Kommentarer