Kristoffer Gimle Andersen har med seg kameraet over alt. Gatefoto i svart-hvitt er greia.
Han blir lagt merke til i foto-Halden, Kristoffer Gimle Andersen. Navnet hans kommer fort opp når noen begynner å snakke om gatefoto, eller svart hvitt- fotografi.
Kristoffer er på Insta, tumblr, twitter, flickr og 500px. Han skyter kun i svart-hvitt.
-Det er mer utfordrende med tanke på komposisjon å ta svart hvitt-bilder, sier Kristoffer, det krever strammere og strengere komposisjon. Jeg synes svart-hvitt-bildet gir en mer abstrakt følelse, fargebilder blir mer dokumenterende på en måte. Jeg er nok ikke så glad i å ta dokumenterende bilder. Panoramautsikter med trær og løv og innsjøer overlater jeg til andre.
Når han sitter og scroller på Insta er det stort sett svart hvitt-bildene som fanger oppmerksomheten hans.
Kristoffers fotointeresse ble født allerede i ungdomsårene. Han jobbet som frilansfotograf i Øvre Smaalenene mens han gikk på videregående. Kristoffer ble sendt ut på diverse sportsoppdrag, men sportfoto fenget ikke nevneverdig.
-Mørkerommet var den eneste grunnen til at jeg ville jobbe der. Mørkerommet var spennende, det er mye kreativt som skjer der. Jeg fikk låne et ålreit kamera, de ga meg ubegrenset med filmruller og fritt spillerom. Jeg tok mange konsertbilder på den tiden.
Det ble bråstopp for fotohobbyen da Kristoffer sluttet i avisa. Siden fulgte mange år uten fotografering før han tok det opp igjen.
Kristoffer har barna annenhver uke. De ukene han ikke har ungene bruker Kristoffer all sin tid på foto.
-På sommeren pakker jeg bare bilen og drar. Jeg tar med meg alt fra fiskeutstyr og dressjakke, og så kjører jeg av gårde. Jeg har ofte en idé om hvor jeg skal, men det er ikke sikkert jeg ender opp der. Jeg tar bilder underveis også. I sommer hadde jeg en plan om å dra til Sarpbsborg og ta bilder. Da jeg kom til Borgenhaugen hadde jeg holdt på hele natta. Jeg rakk soloppgangen over Hafslund, men så kom jeg til Sarpebrua og der stoppet det opp igjen. Jeg gikk under brua og brukte et par timer på å ta bilder der.
Det er gatefoto som først og fremst er greia for Kristoffer. Det ultimate er å gå rundt i Oslo med kameraet, der finner han de beste motivene.
-Det skal være en form for poesi i bildene mine, enten en stemning eller en estetikk som gir mening. Jeg har en hang til melankoli, og de fotografene jeg ser aller mest opp til er ofte melankolske i uttrykket. Jeg søker ofte kontraster i motivene mine, det gir gode uttrykk.
-Jeg har et litt sånn dogmeaktig forhold til foto. Jeg mener at det skal ligge litt jobb bak, jeg liker den analoge prosessen hvor du tar et bilde og så må vente til du kommer til mørkerommet før du får se resultatet. Jeg bruker ikke zoom heller. Det du ser med det blotte øyet gjennom linsa er det du får på bildet. Favorittobjektivet mitt er 35mm. Denne litt dogmeaktige tilnærminga til foto er kanskje grunnen til at jeg liker svart hvitt-bilder også. Det er en mer analog følelse over svart hvitt-bilder.
Han retusjerer aldri bildene sine. Er han ikke fornøyd går bildet i søplekassa i stedet.
-Det finnes utrolig mange bra redigeringsprogrammer nå, og du kan gjøre det utroligste med bildene etter at du har tatt dem. Det blir feil for meg å justere på et bilde etter at det er tatt. Er det en linselus på bildet så får jeg bare leve med den. Hvis jeg ikke kan leve med det, forkaster jeg heller bildet. Mange synes jeg er gæærn som forkaster bilder på grunn av en liten detalj som lett lar seg redigere bort. Men sånn må det være for meg.
Penger dreper gleden
Kristoffer tar ikke foto-oppdrag. Han har prøvd, men fant fort ut at det ikke var hans greie.
-Så fort det blir en krone med i bildet dreper det gleden. Tenk om kunden ikke liker bildet? Kanskje liker de ikke det samme som meg? Jeg ender opp med å ikke tørre å sjanse fordi jeg er redd for å ikke please oppdragsgiveren.
Han er opptatt av at han skal holde på gleden med å fotografere.
-Det er ikke viktig for meg å selge bilder, det er viktigere for meg å kunne stå for det jeg leverer. Jeg spør meg selv; er dette et bilde jeg kunne hengt på veggen? Er svaret ja, da går bildet gjennom sensuren.
Han brukte lang tid før han gikk til det skrittet å legge ut bildene sine på Insta.
-Jeg følte at jeg ikke var flink nok. Det å legge ut et bilde blir veldig personlig for meg, jeg føler nok at jeg utleverer meg sjøl litt hver gang.
Følg Kristoffer på:
Kommentarer