Med Karl XIIs fall på Fredriksten festning i Halden 30. november 1718, startet en 70 år lang fredstid før spetakkelet brøt løs igjen med Den franske revolusjon og Napoleon.
Karl XIIs navn vil for alltid være knyttet til Fredriksten festning i Halden, der kongen falt, og til «Dødsmarsjen» som fulgte da over 2000 svenske og finske soldater samt hester frøs i hjel under retretten fra Trøndelag i snøstormen over Tydalsfjella.
Det som skjedde 1716 og 1718 i Halden, fikk så stor betydning for Norge at byen, som het Fredrikshald den gang, er nevnt i 4.vers i vår nasjonalsang.
Store arrangement i Halden høsten 2018 og «Karolinerspelet» i Tydal 17.- 19. januar 2019 markerte at det er 300 år siden dette skjedde.
Det har vært mye fokus på «krigerkongen», og det er naturlig, men Karl XII hadde også en annen side:
Han ble født 1682 og kronet til konge av Sverige i 1697, bare 15 år gammel.
Hans største utfordring ble at han hadde arvet en «uoppgjort» krig ute i Europa som han ble satt til å fullføre.
I nesten 20 år levde han i felten, inntil han 30. november 1718 (etter den julianske og svenske kalender) mistet livet av en kule gjennom hodet under beleiringen av Fredriksten festning i et forsøk på å erobre Norge.
Det var 1.søndag i Advent og en feiring av høytiden hadde foregått om dagen:
Kongen hadde skiftet til ren uniform, og han hadde vært i kirken. Soldatene skulle også ha en liten ekstra forpleining, derfor kom ikke arbeidet med løpegravene i gang før ved 20- tiden.
– For forsvarerne på Fredriksten festning var datoen 11.desember, og vanlig hverdag (etter den gregorianske og norsk kalender).
Kommandant Landsberg hadde lagt merke til at aktiviteten i løpegravene startet sent den kvelden, og han tenkte at noe spesielt kanskje var i gjære.
Han kommanderte derfor soldatene til å henge brennende bek-kranser på murkanten, for å sikre at ikke svenske patruljer skulle snike seg innpå.
Kongen, som hadde bestemt seg for å inspisere løpegravene og legge sine videre planer, lå med overkroppen over løpegraven og støttet seg på albuene.
– Det gikk nok mange tanker gjennom kongens hode der han lå:
Julehøytiden som nærmet seg – Vinterkulde- Snø – Soldatenes manglende vinterutrustning og at Festningen forsvarte seg så tappert at det forestående stormangrep ville føre til stort mannefall. Han hadde hatt samtaler med sivile i byen og de hadde vist at de var like standhaftige som i 1716!
– Dertil hadde han fått et stort problem i Trøndelag:
Først i september hadde han sendt 10 000 mann, kavalerister og infanterister, under general Armfeldt inn i Stjørdal. De hadde etablert seg fra Røros til Snåsa, og ordren var å erobre Trondheim innen 6 uker.
Nå hadde han fått melding fra general Armfeldt om at de ikke hadde greid å erobre Trondheim, og at de hadde «kjørt seg fast» på grunn av regnvær, nattefrost, ufremkommelige veier og Vincent Buddes norske styrker. Forsyningslinjen fra Sverige var blokkert og det var mangel på vinterutrustning, forsyninger til soldatene og fòr til hestene samt ved til leirbål. Kongen hadde gitt klar beskjed: «Ingen plyndring av gårdene!», men her fikk Armfeldt også problemer, så derfor ønsket han nå besøk av kongen for å høyne kampmoralen, eller i alle fall en ordre om hva han skulle gjøre.
Å beordre RETRETT var å bryte med Karl XIIs prinsipper -!
– Fra Fredriksten festning ble det skutt lyskuler mot løpegravene. De slo fresende ned rundt kongen og geværkuler landet på hele området.
Dumpe drønn fra kanonene på Overberget fort hørtes også.
Det var en overskyet, mørk og råkald kveld – men plutselig – like etter kl. 21.00 brøt månen gjennom skydekket og «det ble lyst som om dagen». –
Rundt kl. 21.30 smalt så skuddet som drepte kongen, godt plassert gjennom venstre tinning (se visa om «Jomfru Halden» nedenfor).
Dette skuddet skulle komme til å markere slutten på Den store nordiske krig og slutten på kongelig enevelde i Sverige.
På festningen var de uvitende om det som hadde hendt.
Det eneste de der la merke til var at det ble merkelig stille i løpegraven.
– Ville stormangrepet komme??
De fortsatte derfor «å holde fortet» i 4 dager til, da en svensk overløper kom og meldte at kongen var falt og svenskene var i ferd med å dra hjem.
– Meldingen om kongens fall nådde ikke general Armfeldt i Trøndelag før nyttårsaften 1719!
En avdeling svenske kavalerister hadde slått leir i en liten dal, som ennå i dag heter «Stallrommet», ved en gård i Henning ved Steinkjer. Ifølge skadeerstatningskravet etterpå, hadde svenskene der bl.a. revet ned et tørkehus for korn på gården for å få ved til leirbålene.
Ryktene gikk om at det måtte ha skjedd noe med kongen, fortelles det – men den endelige stadfestelsen om kongens død kom ikke før like over nyttår 1719, og da kunne de som lå der dra hjem over Verdalsfjellet.
General Armfeldt samlet hovedhæren i Tydal, og den 12. januar 1719 startet de den seks mil lange marsjen over Tydalsfjella i retning Jämtland, – men akkurat da satte vinteren inn med kulde og snøstorm og det ble en «dødsmarsj» der over 2000 soldater og hester frøs i hjel -.
Eneveldige konger, som Karl XII, nøt stor respekt både blant venner og fiender.
De var innsatt av Gud, og var dermed både statens og religionens høyeste beskytter.
Hans ord var LOV.
Karl XII kunne snakke flytende tysk og fransk og fikk god innsikt i teologi og kristendom. Han var strengt religiøst oppdratt og fulgte religionen nøye hele sitt liv.
Han sørget også for å få revidert den svenske bibeloversettelsen fra 1541 og nye bibelen som ble trykt i 1703, er kjent som Karl XIIs bibel, og var den offisielle svenske kirkebibelen fram til 1917.
Karl XII satte også en stopper for pietismens utbredelse i Sverige.
Som tegn på at han var den øverste leder for både stat og kirke, hadde han selv satt Kronen på sitt hode da han ble kronet til konge i Stockholms Storkyrka 1697. Hans valgspråk var: Dominus protector meus (Herren min beskytter).
Alle saker som handlet om sivil og kirkelig ulydighet ble ført for Retten, (Domstolene) – og medførte straff.
Ved siden av de sivile lover og rettsregler, ble kristendommens 10 Bud brukt – usminket – i rettssalen. Det 5.bud lyder: « Du skal ikke slå i hjel», så drap og mord begått av enkeltpersoner, ble straffet med døden.
Et skrift, en vise i allegorisk (billedlig) form på 25 vers, «Jomfru Halden» alias Fredriksten festning, laget, trykt og utgitt i Halden 1720, forteller følgende om hva som skjedde da Karl XII ville «voldta henne» med hele sin hær:
«Han greb efter hende, og var ikke seen,
Han vilde hende krenke med Alle.
Hun slog hannem ved hans venstre Kindben,
Til Jorden saa monne han falde».
«Hun slog hannem med saa tappert et Mod
Og ramte ham ved sitt Øre.
Den Herre strax misted’ baad’ Sind og Mod
Saa han verken kunde see eller høre.»
Inskripsjonen på et minnesmerke svenskene selv reiste over sin konge på Fredriksten festning gir en god karakteristikk av Karl XII:
«I med – och motgång lika,
Sin lyckas överman,
Han kunde icke vika,
Blott falla kunde han.»
Tekst: Leif Ryan
(Forsidebildet viser et maleri av Karl XII malt av Axel Sparre (1652-1728))
Kommentarer