Vi fikk overvære en interessant og underholdende bokprat mellom novelleforfatter Tom Ingar Eliassen og bokbader Sofia Maria Fossum på Bryggerhuset tirsdag kveld.
Jeg elsker bokbad. Ikke bare får man presentert ny, spennende litteratur, man får også se gjennom et bittelite kikkhull, inn til en forfatters skrivehverdag og indre liv for en stakket stund. Det er ganske fint. Tom Ingar Eliassen skriver noveller, og han har gitt ut to novellesamlinger. Jeg har ikke lest noen av dem, det skal jeg innrømme med det samme. Men jeg skal. Leselysten ble vekket på Bryggerhuset i går kveld.
Bokbader Sofia vil vite når Tom Ingar begynte å skrive. Husker han når det begynte? Nei, det husker ikke Tom Ingar.
-Det er nok en del norsklærere der ute som tenker: hvor kom dette her fra? sier Tom Ingar. Jeg var overhodet ikke interessert i litteratur tidlig i livet. Det startet nok først i ungdomsåra, med musikk og sangtekster. Derfra var veien ganske kort til lyrikk.
Først på lærerhøgskolen ble Tom Ingar introdusert for et par forfattere som gjorde skikkelig inntrykk, takket være et par engasjerte forelesere. Så begynte han å skrive poesi. Tom Ingar la ut dikt på online- diktforumet Diktkammeret, og ble kåret til månedens poet der. Så ble han tatt opp ved Aschehougs forfatterskole med Merete Morken Andersen, og der er det ikke alle som får gå. Flere hundre søker om plass hvert år, kun et lite dusin får en plass. Forfatterskolen følger elevene ett år og kurser og veileder dem i skrivekunsten.
For Tom Ingar er skrivinga et sted der han utfordrer seg selv.
-Men skrivinga er også et sted der jeg finner rekreasjon, forteller han, og et sted der jeg kan flykte inn i min egen greie. Men jeg er ikke en av dem som må skrive, jeg kan godt gjøre andre ting også. Skriving er ikke bare en morsom greie for meg. Det er mye motstand i tekst, veldig mye motstand i tekst for meg. En sjelden gang føler jeg at teksten tar meg, og jeg er i ett med teksten. Det høres kanskje ut som en klisje, men det skjer av og til. Når det først skjer så merker jeg at jeg er i kontakt med noe større enn meg selv.
-Når forsto du at du ville dele det du skrev med andre? spør bokbader Sofia.
-Vel, det ligger i litteraturens natur kanskje, at den skal oppleves av andre også. Men jeg har nok aldri hatt noe stort behov for å rope ting ut til verden. Det er jo hyggelig at folk liker det jeg skriver, men det er ikke hovedgreia for meg. Gleden ved å utfordre seg selv, gleden ved å mestre en tekst og gleden ved skrive noe som jeg opplever som godt er nok større enn behovet for å vise verden at jeg kan skrive.
I høst slapp Tom Ingar sin andre novellesamling, Jeg har hørt det er fint der. Den første boken, Ni favner og dypere, ble utgitt i 2014. Sofia vil snakke om forskjellene på novellesamlingene. Hun er en fin bokbader.
-Den første novellesamlinga ble til over en lengre periode, forteller Tom Ingar, og den er bygd over en klassisk novellelest. I den andre boka forsøker jeg å utfordre novellesjangeren litt, og komme opp med forskjellige stemmer i novellene. Jeg ville at novellene skulle sparke i forskjellige retninger. Når du har lest en novelle i denne boka og går over på den neste skal du møte noe annet enn det som var i den forrige. Karakterene styrer språket i større grad enn jeg gjør sjøl i denne siste boka. Kommer det en litt luguber karakter så lar jeg ham få styre handlingen. Og språket.
Dialogen er viktig for Tom Ingar, og det er også dialogen han liker best å skrive.
-Det er i dialogen mye av spenningen oppstår for min del, jeg er ikke laga for å skrive – eller lese – lange beskrivelser av ting.
Men hvor tar Tom Ingar dialogen fra?
-Lytter du, spør bokbaderen og legger hånden til øret, eller har du bare mange stemmer inni hodet ditt?
Tom Ingar har ikke stemmer i hodet. Men idét dialogen begynner å rulle går stemmene av seg selv.
-Det ene tar det andre når jeg skriver, forteller Tom Ingar, jeg setter meg ikke ned og planlegger dialogen på forhånd. Den ene replikken er et resultat av den forrige. Sånn må det være for meg. Jeg er ikke en forfatter som jobber med konstruksjoner og plott på forhånd. Jeg er en setningsforfatter. Jeg jobber ferdig en setning, og så blir neste setning en konsekvens av den forrige.
Litt høytlesning ble det heldigvis også tid til, og det er jo noe veldig fint med å høre en forfatter lese egen tekst høyt. Men poff! så var boktimen over.
-Vi har bare vært her en time, men jeg føler at jeg har opplevd så mye på den lille tiden, sa en av publikummerne etter endt bokbad.
Og det er akkurat sånn det føles. En time med Tom Ingar og Sofia Maria på Bryggerhuset gikk svært fort, men etterpå satt man igjen med både leselyst, inspirasjon og en følelse av å ha brukt en time på noe bra. Det er ikke så verst altså.
Nå skal jeg lese noveller jeg.
Kommentarer