Rører ved alle hjertestrenger

Juleselskapet rører ved alle hjertestrengene med musikalen Oliver.

Det er umulig å ikke bli litt (les: veldig) rørt. Musikalen Oliver i Juleselskapets drakt treffer deg midt i hjertet. Hva er det som gjør så inntrykk når man sitter der i salen og drikker det hele inn, og sitter igjen med denne klumpen i halsen? Er det den stakkars fattiggutten Olivers tragiske liv? De store sangstemmene, som får det til å kile litt i nakken? De fine melodiene? Det dyktige orkesteret? De flinke barna? Svaret til dette er ja, selvfølgelig ja. Men det er så mye mer også. Mye, mye mer.

Kleenex og gåsehud

Skuespillerne leverer sangnumrene sine med glans, og hovedrolleinnehaver Jonathan Mellegård Andersen bærer rollen som Oliver uten å vakle. Når Jonathan står mo spik alene på scenen og leverer sin såre solosang er det bare å fiske frem Kleenexen. De voksne på scenen gjør ikke mindre inntrykk. Gro Janet Haug Mo står for mye av gåsehuden ellers i musikalen, dama kan ikke bare spille skuespill så man tror det er sant. Hun synger så inni hampen godt at man får lyst til å reise seg og klappe midt i sangen.

Herr Buldre, i Daniel Sandviks skikkelse, gjør også inntrykk. Herr Buldre spilles for øvrig vekselvis av Daniel Sandvik og Frank Skovrand gjennom forestillingsrekken. Grusomme Bill Sikes (Geir Andersen) får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss i publikum, han ser ikke ut til å ha et snilt bein i kroppen. Dodger, gestaltet av unge herr Marinius Thoresen, og Fagin-gutta skal også trekkes frem. Trekkes frem burde nok enda flere av skuespillerne, men jeg overlater dette til deg. Du må nemlig gå og se musikalen selv.

Som et svært vakkert og stemningsskapende bakteppe, dog usynlig, er musikerne i orkestergraven. Man skulle tro musikerne satt limt til dirigent Geir Holms fingerspisser, det er så presist og vakkert. Understøttende og sart i det ene øyeblikket, svært og høystemt i det neste.

Kostymer, kulisser og koreografi

Det krever sin kostymemaker å lage Dickens-troverdige, fillete fattigguttkostymer og tidsriktige, viktorianske overklassefrakker som overbeviser. All ære til Merethe Brække, hun har gjort det igjen. Merethe beveger seg uten besværelse fra brokade og overklasseblonder i Jeppe på Berget, til filler og hullete hatter i musikalen Oliver.

Koreografien sitter som et skudd. Den understreker poengene og setter effektivt stemningen i de ulike scenene. Under den heftige åpningsscenen får vi se hvordan koreografien er med og løfter sangnumrene til nye høyder, de syngende barna på scenen smeller unisont med kopper og tallerkner og lager et sabla men presist leven. Kulisser og rekvisitter er elegant innlemmet i koreografien. Det klatres på bord og flyttes på kasser, og sceneskiftene er en del av opplevelsen. Alt regissert med særdeles stødig hånd av Sverre Magnus Heidenberg.

Fredrikshald teater er for anledningen kledd naken, noe som utgjør akkurat passe dystre og ujålete kulisser for musikalen Oliver. Et strippet bjelkelag med trinser og tau, noen kasser, et knippe grove bord, noen vindusrammer og en stige er stort sett det som brukes av kulisser. Ovennevnte settes bare sammen i nye konstellasjoner alt ettersom hvor i London man befinner seg. Bakteppet endrer stadig uttrykk, dette er en svært effektiv kuliss.

Gratulerer til Veronica Mittet, denne prosjektleder-debuten var en ildprøve du bestod med glans. Vi kan bare glede oss til fremtidige produksjoner under Mittets ledelse av Juleselskapet.

Kom dere til billettluka (Køhns) folkens, dette må dere få med dere!

Musikalen Oliver settes opp fem ganger neste uke på Fredrikshalds teater:

Onsdag, torsdag og fredag klokken 18.

Lørdag og søndag klokken 15.