Det var en gang en minister; ministeren hadde ansvaret for en kommunesektor som var så vrien og vrang i sin produksjon at ingen kunne målstyre den, og derfor ble det lovet ut at den som kunne gjøre det, skulle i hvert fall få en innovasjonspris og kanskje mer øremerka midler attpå.
Det var nok av lokalpolitikere og byråkrater som ville prøve seg, for det er ikke hver dag en innovasjonspris og mer øremerka midler gis bort. Snurredøra til departementet sto aldri stille, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både kjørende og gående. Men det var ingen som kunne målstyre kommunene slik ministeren ønsket. Til sist satte ministeren ut et generelt budsjettmessig effektiviseringskrav på 0,5 prosent årlig samtidig med et tvetydig tidstyvarbeid, og de som ikke kunne, de skulle sentraliseres, tvangssammenslås eller settes på ROBEK-lista. – Ministeren ville ikke lenger ha dette rennet uten resultater.
Så var det tre styringsmodeller også som hadde fått spurt om kommunesektoren, og da de ikke hadde det for rart i teorien, ville de ut å friste lykken, og se om de kunne vinne en innovasjonspris og kanskje noen øremerka midler. De var nokså ulike, men ikke uvenner, så da tok de følge alle tre.
Da de hadde kommet et stykke på veien, fant den yngste og mest frisinnede en hel haug faglig kompetanse som hadde blitt skuslet bort på unyttig resultatrapportering.
«Jeg fant, jeg fant!» ropte han.
«Hva fant du?» spurte de andre to.
«Jeg fant en hel haug med feil utnyttet faglig kompetanse,» sa den yngste.
«Fy, kast det! Hva skal du med det?» sa de to, som med sin bakgrunn i styringsprinsipper fra privat sektor mente at de alltid var de klokeste.
«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel det», sa den yngste.
Da de hadde gått et stykke til, fant han et nytt inntektssystem som utjevner kostnadsforskjellene mellom kommunene fullt ut; det tok han opp.
«Jeg fant, jeg fant!»
«Hva fant du nå?» sa de andre to.
«Jeg fant et nytt inntektssystem,» svarte den yngste.
«Pøh! Hva skal du med det? Kast’n!»
«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel det», sa den yngste.
Da de hadde gått litt til, fant han en helhetlig tjenestedesign basert på politisk vedtatte beskrivelser av kvalitetsnivå; dette tok han også opp.
«Dere, jeg fant, jeg fant!»
«Nå, hva fant du nå?» sa de andre to.
«Kvalitetsbevisst tjenesteyting med brukerne i sentrum» svarte den yngste.
«Sj! Det var da også noe å dra på! Alle vet at det er kostnadseffektivitet som er viktigst. Kast det!» sa de.
«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel det», sa den yngste.
Da de hadde kommet litt lenger, fant han forskningsrapporter som viste at andre ledelsesformer i det offentlige kan gi økte effektivitetsgevinster, og like etter fant han maken, bare med hensyn på bruker- og medarbeidertilfredshet.
«Jeg fant, jeg fant, gutter!»
«Hva fant du nå da!» sa de andre.
«Jeg fant to typer forskningsrapporter,» svarte den yngste.
«Sj! Kast dem! Hva gjør du med dem?» sa de.
«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel dem», sa den yngste.
Om litt fant han et helt og sammenhengende kommunalt planverk.
«Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!» ropte han.
«Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?»
«Jeg fant et planverk som fungerer,» svarte han.
«Å, kast’n! Hva skal du med det?» sa de.
«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel det», sa den yngste.
Da de var på vei gjennom gatene foran departementet – stoppet den yngste litt og fanget opp hvordan folk snakket med hverandre.
«Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!»
«Bare du fant litt vett til du kom fram!» sa de andre to. «Hva var det nå du fant igjen da?»
«Klarspråk og en enklere kommunikasjon.»
«Isj da! Det var noe å fange opp også! Kast det! Hva gjør du med det?»
«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel det, skal jeg få en innovasjonspris og noen øremerka midler,» sa den yngste.
«Ja, du ser ut til det du!» sa de andre to.
Så la de inn til kommunesektoren. Først New Public Management, som var den eldste.
«God dag,» sa han.
«God dag igjen,» svarte kommunesektoren og vridde på seg.
«Det er fælt varmt her i sektoren.»
«Det blir varmere hvis du ikke løser problemene mine,» svarte kommunesektoren, og der lå sentraliseringen, tvangssammenslåingen og ROBEK-lista ferdig og ventet. Da han skjønte det, gikk det i stå for ham med en gang, og så var det ute med ham.
Det gikk ikke likere med Balansert Målstyring, den mellomste.
«God dag,» sa han.
«God dag igjen,» sa kommunesektoren og vrikket på seg.
«Det går hett for seg i sektoren.»
«Det blir hetere hvis du ikke ordner opp,» svarte kommunesektoren. Dermed mistet han også mål og mæle, – og så var det fram med tvangssammenslåing og ROBEK-lista igjen.
Så kom den yngste.
«God dag,» sa han.
«God dag igjen,» svarte kommunesektoren og vrikket og vridde på seg.
«Det var da godt og varmt her i sektoren.»
«Det blir varmere hvis du ikke løser problemene,» svarte kommunesektoren og ble ikke blidere for det den tredje kom.
«Det var råd å få kjøle deg ned med mer faglig kompetanse da?» sa den yngste.
«Jeg er redd budsjettet sprekker,» sa kommunesektoren.
«Å, det har ingen nød, jeg slår omkring deg dette nye inntektssystemet,» svarte han.
«Det blir for diffust,» sa kommunesektoren.
«Jeg driver i en helhetlig tjenestedesign for å oppnå best mulig brukeropplevd kvalitet,» svarte han.
«Det er vanskelig å møte demografiutviklingen og gjelda bare renner på,» sa kommunesektoren.
«Jeg bare sørger for at det finnes et strategisk sammenhengende planverk,» sa han, og viste fram det velfungerende planverket.
«Du tror du er så klok du,» sa kommunesektoren.
«Nei, jeg er ikke klok, men dette er klokt,» svarte han, og tok opp den ene bunken med forskningsrapporter.
«Nei! Nå har jeg aldri sett maken!» ropte kommunesektoren.
«Her ser du maken,» sa styringsmodellen og tok opp den andre bunken.
«Jeg mener du prøver å snakke meg til å bli målstyrt, du?» sa kommunesektoren.
«Nei, det er fortsatt en lang vei å gå, men klarspråk og enklere kommunikasjon blir helt avgjørende i tiden framover,» svarte han.
Så gikk det opp for både sektoren og ministeren at det er vel så mye problemer med oppdragelsen og systemet som kommunene er underlagt, enn i kommunene selv.
«Nå er du min,» sa den unge styringsmodellen og fikk etter hvert sikkert både en innovasjonspris og noen øremerka midler attpå.
Fra Helge Bergseth Bangsmoens blogg Leverpoesi
Kommentarer