Så leit. Så leit for dere som ikke var der! Vi som var så heldige å være i kultursalen mandag kveld fikk reise til den andre enden av regnbuen, og der var det så innmari magisk.
Riksteatret gjestet Brygga kultursal med sin velstøpte og magispekkede versjon av musikalen Trollmannen fra Oz mandag kveld. Glemt ble mandagsmorrasstress, og glemt ble den sure kulda utenfor. Magien fylte oss med sus og brus. Allerede i første scene utbrøt min teaterkompanjong på ni år eksaltert:
-Det er på en måte skummelt og magisk på en gang! Jeg elsker det!
Og det var både skummelt og magisk. Mest skummelt var det kanskje da Dorothy, hunden Toto og huset deres virvlet av gårde med den voldsomme syklonen og over til den andre enden av regnbuen. Men da de landet trygt i det magiske landet Oz og ble møtt av de underlige og morsomme Munchkinsene, var den skumle stormen snart glemt.
Riksteateret får det til altså. Alt sitter. Kulissene flyter rundt på skinner på scenen, på sceneteppet projiseres både stormhimmel og regnbue og befester magien ytterligere. Trollmannens smaragdbypalass snus elegant og blir til vestheksas mørke borg, og en kornåker snus og blir til småskummel skog. Koreografien er munter og femtitallsk, og ufarliggjør de skumle undertonene i historien. Og musikerne! Musikerne løfter det hele enda et par hakk, der de sitter i sine båser på scenens ytterkanter og briljerer, og bytter hatter i samspill med sceneskiftene.
Den onde heksa fra kan man bli litt småskraj av, hun er ikke grei. Caroline Glomnes gestalter en vakker, vulgær og svartøyd vest-heks, kledd som en bordellmamma, og med et hjerte av solid stein. Der heksa er ond og svart er Dorothy i Mari Lerberg Fossums skikkelse ren og pur: En duggfrisk Kansas-jente med kritthvit sløyfe i håret og hjertet på riktig sted.
Det ordner seg
Hvordan skaper man godt teater? Man må jo først og fremst tro på det som skjer på scenen. Og vi tror. Vi tror at Blikkmannen – som ikke kan gråte for da ruster han – vi tror at han må ha et hjerte. Han må jo bare få et hjerte! Og den feige løven, som ikke får sove på natta og ikke kan telle sauer fordi han er redd for sauer? Vi tror på ham også. Så når det holder på å gå på dunken, fordi trollmannen viser seg å ikke være en trollmann, men en helt ordinær og litt jugete lurendreier, da blir vi litt fortvilte. Skal ikke løven få mot? Skal ikke det stakkars fugleskremselet få en hjerne? Må Dorothy forbli i Oz? Det er ikke til å holde ut.
Men det ordner seg jo til slutt. «Trollmannen» sørger på sitt finurlige vis for at fugleskremselet får hjernen sin, og at løven blir modig, og at blikkmannen får et tikkende gullhjerte. Hva er moralen mon tro? Min niårige sidemann har svaret:
-Han der trollmannen visste jo at de hadde det inni seg hele tiden, de hadde det fra før. De bare trengte noen til å vise dem at de hadde det fra før. Alle kunne på en måte ha vært han trollmannen, de kunne ha vært ham selv!
Vær din egen trollmann altså. En oppfordring til alle der ute.
På spørsmål om reisen til den andre enden av regnbuen var drøm eller virkelighet svarte niåringen:
-Jeg tror hun reiste dit jeg. Alt er mulig.
På scenen i musikalen Trollmannen fra Oz:
Anne Bolette Stang Eng, Mari Lerberg Fossum, Caroline Glomnes, Stig-Werner Moe, Jørn Morstad, Sebastian Skytterud Myers, Thomas Jørstad Pettersen, Eirik Risholm Velle, Kay Werner Hartvigsen, Marius Røe Nåvik, Magnhild Skomedal Torvanger, Bjørge Verbaan og Martin Wister.
Alle foto: Mats Bäcker.
Nøkkelroller i musikalen:
- Skrevet av L. Frank Baum m.fl.
- Oversatt av Bjørn Endreson
- Regi og koreografi: Alan Lucien Øyen
- Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt
- Scenograf: Leiko Fuseya
- Kostymedesigner: Stine Sjøgren
- Lys og videodesign: Martin Flack
- Kapellmester: Bjørge Verbaan
- Band: Marius Røe Nåvik / Magnhild Skomedal Torvanger, Kay Werner Hartvigsen, Martin Wister
- Medvirkende: Mari Lerberg Fossum, Eirik Risholm Velle, Sebastian Skytterud Myers, Thomas Jørstad Pettersen, Stig-Werner Moe m.fl.
- Turnepremiere på Hamar 25. januar
Kommentarer